Veien til High Camp med Ford Edge

Jeg løfter den siste bagen og hiver den inn i Edgen. Våren har allerede kommet til byen, og mine mer urbane venner har i lang tid lurt på hvorfor jeg i all verden gidder å stresse ut av byen og kjøre timevis for å oppsøke noen flekker snø. Akkurat nå som den elendige byvinteren er i ferd med å slippe taket.

Jeg lurer jo selv også av og til. Det er jo ikke sånn at det alltid er lett å komme seg avgårde. Det er litt vanskelig å be om en ekstra fridag, det er jo ganske langt å kjøre, og jeg har opptil flere prosjekter som i beste fall er halvferdig, familie og venner som burde fått oppmerksomhet. Også er det dette med værmeldingen. Den viser jo blanda vær, vindsymbol, en skur. Det kunne vært ganske deilig å slenge seg på sofaen og sett på en serie.

Sånn sett er det jo veldig greit at billetten til High Camp er kjøpt og betalt. Avtalen med to andre friskusvenner er for lengst gjort og nå sitter de tross alt i bilen og venter. Jeg vet jo hvor bra dette vil bli.

Tankene og samtalen får ro inni bilen

Bilturer har ofte sin helt egne dynamikk. Noen ganger er bilen fylt opp med halvkjente som viser seg å være som en bror eller søster. Andre ganger sitter man alene i timevis med egne tanker, favorittalbumet og landeveien. Inne i en godt lydisolert kupe i den store firehjulstrekkeren får tankene og samtalen ro. I det veien bukter seg mellom først skog, deretter daler og etter hvert mektige fjelltopper, kan nesten alt skje.

Det kjøres, det prates, en og annen stopp må til, det drikkes kaffe. Praten går, og forventningene om det som skal skje får humøret til å være lett. Minner fra barndommen gjenfortelles, politikk, litt jobb, klima, Trump og det nye albumet til hvem det skulle være.

Det skjer noe med oss når man forflytter seg. Vi dras ut av den faste tralten. Får nye perspektiver. Bredere utsyn. Annerledes utsikt. Dessuten har jeg lest. Det skjer visst noe med oss mennesker når vi kan prate samtidig som vi ser fremover. Og ikke rett på hverandre. Vi blir tryggere og tør å åpne oss mer. Ja, ikke vet jeg. Jeg skal nå uansett bare på ski.

Skitur-biltur

Høydepunktet på enhver skitur-biltur er likevel når man nærmer seg. Forventningene er spent i taket.

Noen ganger kjører jeg Gudbrandsdalen. Forbi Hamar, Vinstra og svinger til venstre ved Otta. Nå begynner det å bli bra. I det den svingete veien tar meg forbi det stengte bakeriet i Lom (hvorfor er det aldri åpent når jeg passerer?) skiltet til Flåklypa, jeg titter inn Leirdalen og tenker at her skal jeg telte til sommeren, passerer startpunktet til skiklassikeren Loftet, før vi kjører langs smellvakre Bøvertonvannet.

Kjenner på kreftene i Ford Edge

I hårnålssvingene ved Krossbu, gir jeg ofte litt ekstra gass oppover. Jeg er ikke en rallysjåfør, men likevel. Det må da være lov å kjenne litt ekstra på kreftene og de gode kjøreegenskapene i den ny og barske SUVen Ford Edge. I det Sognefjellshytta passeres blir jeg nasjonalromantisk. Fanaråkken, veggen på Steindalsnosi, kan man kjøre på ski ned der? Skagastølstindene bryter seg mot himmelen. Utsikten ned mot Turtagrø.

Eller hva med den alternative turen. Hønefoss, Hemsedal, Hydnefossen som velter seg 475 meter utfor fjellklippene, og hvor over 155 meter er i fritt fall, det stengte skianlegget. Hemsedalsfjellet som åpner seg opp før vi stuper ned mot Vestlandet. Eplehager og dramatiske fjell. Dårlige belyste tunneler og strekk hvor veimillioner har blitt til autostradaer. Øvre Årdal og gammel industri. Opp de stupbratte svingene som er starten på den 32 kilometer lange Tindevegen. Veien som binder Sognefjorden til Jotunheimen og sparer østlendingen for en time i bilen, men som gir inntrykk som ikke kan måles.

Eventyret er bak neste sving

Serpentinsvinger, brøytekanter så latterlig høye at de skaper snøtunneler, og en utsikt og et utsyn som tar pusten fra en. Her kan ofte veien være føyket igjen, så det er godt å vite at jeg har en bil som trekker på alle fire og kommer frem overalt. Austabotntindene, Skagastølstindene. I det man kommer over toppen og kjører nedover, ser man Turtagrø i det fjerne. Hundrevis av gule, røde og grønn telt. Signalfargede fjellfolk, snøbakker, solkrem og garantert god stemning. Svette, sol, snø og vind. Toppstøtet og dunjakkedisko.

Jeg trykker på startknappen i Edgen. Det er langt igjen, men det gjør ikke noe. Eventyret venter bak neste sving.